Brukes HELFO-milliardene der behovet er størst?

Norske pasienter finansierer selv størstedelen av tannbehandlingen de mottar. Samtidig utbetaler staten hvert år flere milliarder kroner i stønad til tannbehandling gjennom HELFO og folketrygdloven § 5-6.

Men hvem mottar egentlig disse pengene? Hvilke behandlinger finansieres – og er ordningen innrettet slik at den treffer pasientene med størst behov?

Dette er spørsmål jeg har vært opptatt av over lengre tid.

En begrenset, men viktig offentlig finansiering

Omtrent 3,1 millioner pasienter ble behandlet i private tannklinikker i 2025. Samme år ble det, ifølge tallgrunnlaget som ligger til grunn for denne analysen, utbetalt omkring 3 milliarder kroner gjennom HELFO til rundt 800 000 pasienter. Kravene ble sendt inn av 5 943 behandlere.

Tallene viser at flertallet av pasientene i privat tannhelsetjeneste ikke mottok stønad fra folketrygden.

Det finnes ingen samlet og entydig offentlig statistikk over hele den norske tannhelseøkonomien. Et grovt anslag kan likevel illustrere størrelsesforholdet:

Finansieringskilde	Omtrentlig årlig beløp	Anslått andel
Pasientenes egenbetaling	17–20 mrd. kr	70–75 %
Folketrygden/HELFO	3–4 mrd. kr	13–15 %
Fylkeskommunal finansiering	Omkring 3 mrd. kr	13–15 %
Samlet anslag	23–27 mrd. kr	100 %

Tallene er grove anslag. Finansieringskildene kan delvis overlappe og bør derfor ikke oppfattes som et fullstendig nasjonalt tannhelseregnskap.

HELFO-refusjonene utgjør altså en begrenset del av den samlede tannhelseøkonomien. Likevel er de viktige fordi de skal redusere pasientenes kostnader ved bestemte sykdommer, tilstander og behandlingsbehov.

Da må vi også spørre om ordningen er tilstrekkelig treffsikker.

To offentlige finansieringsordninger møtes

Fylkeskommunene har etter tannhelsetjenesteloven ansvar for å sørge for tannhelsetjenester til prioriterte grupper. Dette omfatter blant annet:

• Barn

• unge voksne

• personer med utviklingshemming

• enkelte personer med rusmiddelavhengighet

• enkelte eldre, langtidssyke og uføre

• innsatte i fengsel

• andre grupper som fylkeskommunen har vedtatt å prioritere

Voksne som faller utenfor de prioriterte gruppene, må som hovedregel betale tannbehandlingen selv. Ved nærmere bestemte sykdommer og tilstander kan de likevel få stønad etter folketrygdloven § 5-6.

Her oppstår et viktig skille: HELFO-utbetalingene til tannbehandling går ikke bare til voksne. En betydelig del går også til kjeveortopedisk behandling av barn og unge.

Derfor blir det misvisende å omtale den samlede utbetalingen etter § 5-6 som støtte til den voksne befolkningen.

Kjeveortopedi utgjør en betydelig del

I 2022 utbetalte HELFO 518,2 millioner kroner gjennom refusjonskrav fra 228 kjeveortopeder. Dette tilsvarte i gjennomsnitt omtrent 2,27 millioner kroner per registrerte behandler.

Til sammenligning mottok allmenntannleger i gjennomsnitt omkring 302 000 kroner per behandler.

Pr behandler

Behandlergruppe	Gjennomsnittlig HELFO-utbetaling	Sammenlignet med allmenntannlege
Kjeveortopeder	2,273 mill. kr	7,5 ganger
Oral- og maxillofacialkirurger	1,529 mill. kr	5,1 ganger
Periodontister	1,408 mill. kr	4,7 ganger
Protetikker	1,095 mill. kr	3,6 ganger
Endodontister	0,497 mill. kr	1,6 ganger
Allmenntannleger	0,302 mill. kr	1,0
Tannpleiere	0,251 mill. kr	0,83 ganger

Tallene viser utbetaling per registrerte behandler, ikke per årsverk. De sier heller ikke noe om behandlernes samlede inntekter.

Forskjellene er store. De må riktignok tolkes med forsiktighet. Spesialistene utfører ofte mer kostbare og langvarige behandlinger, og refusjonsbeløpene påvirkes av både takster, pasientgrunnlag og behandlingsomfang.

Tallene dokumenterer derfor ikke alene at refusjonene er feilfordelt. De viser derimot at en betydelig del av midlene er konsentrert hos relativt få spesialister. Det gir grunn til å undersøke om ordningen samlet sett er riktig innrettet.

Geografien må også undersøkes

Tannlegespesialistene er ujevnt fordelt mellom fylkene. Enkelte fylker har langt flere spesialister per 10 000 innbyggere enn andre.

Dette kan påvirke befolkningens tilgang til behandling som utløser stønad fra HELFO. Men spesialisttetthet alene er selvsagt ikke tilstrekkelig til å fastslå hvordan refusjonene faktisk fordeles geografisk, men gir en klar pekepinn om at befolkningen i de mest urbane deler av landet forfordeles.




Bør finansieringen av Kjeveortopedi organiseres annerledes?

Etter min mening bør vi diskutere om kjeveortopedisk behandling av barn og unge fortsatt skal finansieres gjennom den samme HELFO-ordningen som dekker behandling ved sykdom og skade hos voksne.

Barn og unge er allerede blant gruppene fylkeskommunene har et lovpålagt ansvar for. Kjeveortopedien skiller seg ut ved at behandlingen i hovedsak utføres av privatpraktiserende spesialister på egne private klinikker og finansieres delvis gjennom folketrygden. Foreldrene må samtidig ofte betale en betydelig del av kostnadene selv. (30-70%)

Et mulig alternativ er å overføre statens finansiering av kjeveortopedisk behandling av barn og unge til fylkeskommunene. Behandlingen kan fortsatt utføres av private kjeveortopeder, men finansieringen og ansvaret kan samles gjennom avtaler mellom fylkeskommunene og private spesialistklinikker. Bedre hadde det vel vært at Fylkene styrket sine eksisterende klinikker hvor de allerede behandler disse barna og dermed bidro til et mer rasjonelt behandlingstilbud. En ekstra gevinst ville jo være mindre reising for pasientene og deres foreldre. Samtidig kunne den offentlige tannhelsetjenestens klinikker beholdes fremfor  

En slik modell kan gi:

• • tydeligere offentlig ansvar

• • bedre koordinering mellom allmenn tannhelsetjenesten og kjeveortopedene

• • mulighet for geografisk planlegging av tilbudet

• • mer oversiktlig finansiering

• • et mer sammenhengende behandlingstilbud til barn og unge

Konsekvensene for pasienter, fylkeskommuner og privatpraktiserende kjeveortopeder bør utredes før finansieringsansvaret eventuelt endres.

HELFO-ordningen må vurderes ut fra hva den skal oppnå

Formålet med denne gjennomgangen er ikke å rette kritikk mot spesialistene som bruker refusjonsordningen i samsvar med gjeldende regelverk.

Spørsmålet er om regelverket og finansieringsmodellen gir den fordelingen av offentlige penger til tannbehandling samfunnet ønsker, og med forsvarlig pasientbehandling.

Dersom en betydelig del av HELFOs tannhelsemidler går til behandling av barn og unge, bør dette komme tydelig frem i den offentlige statistikken. Da blir det også mulig å se hvor mye som faktisk brukes på voksne med sykdom, skade eller omfattende behandlingsbehov.

Først når utbetalingene fordeles etter pasientenes alder, bosted, refusjonspunkt og behandlerspesialitet, kan vi vurdere om milliardene brukes der behovet er størst.