Trygd, HELFO og tannbehandling,
Hvorfor treffer ikke trygdepengene de pasientene som har størst behov?
Jeg har gjennomgått og analysert ordlyd, semantikk og bruk av ulike utvalgte punkter i veiledere til refusjonsordningen til tannbehandling.

I Statsbudsjettet for 2020 (Helse- og omsorgsdepartementet, 2020) utbetales henholdsvis NOK 2.4 og 4 milliarder av offentlige midler til trygdeutbetalinger og den offentlige Tannhelsetjenesten. Det er kanskje på tide med en gjennomgang av hva slags tannhelse vi får for de pengene?
Vi finner ingen dokumentasjon om at dagens refusjonsordninger bidrar til bedret tannhelse i målgruppene.
Trygderefusjonen ser ut til å distribueres til de pasientgruppene som mest sannsynlig ville være i stand til å betale hele tannlegeregningen selv. Utbetalingene ser ut til å skje etter «ostehøvelprinsippet», litt til alle.
I «Blankenutvalgets» innstilling heter det:
Blant annet peker fylkestannlegens arbeidsutvalg på at det mangler kunnskap om den friske, voksne befolkningens tannhelse. Videre er det lite kunnskap om effekten av enkelte forebyggende tiltak både i tannhelsetjenesten og i helsestasjons- og skolehelsetjenesten. Manglende kunnskap om effekten av tiltak er en utfordring med tanke på å ta gode prioriteringsbeslutninger. Utvalget mener at en forutsetning for å kunne ta i bruk det foreslåtte nyttekriteriet er at man legger til rette for å få mer kunnskap om effekter av tiltak. (NOU 2018: 16 Helsedepartementet, 2018)
Les og se hva jeg fant!