Nye tider for tannleger 2
Tannlegeyrket er i full endring
Denne bloggen er en oppfølging av Nye tider for tannleger 1 publisert tidligere i høst, hvor jeg diskuterer endringene i tannlegeyrket, utdannelsen og konsekvensene av dette.
Som eldre aktiv tannlege har jeg vært privilegert ved å følge tilveksten av unge nye kolleger. Det har medført at jeg fra tribuneplass har kunne observere deres kunnskap, manuell dyktighet og deres sosiale egneskap i et klinisk miljø i kontakt med pasienter og medarbeidere. Jeg har erfart kandidater uteksaminert fra ulike lærersteder i inn og utland, og også ulike nasjonaliteter og sosiale miljøer. Det som er spennende med medisinske fag er jo nettopp at mennesker, biologi og arbeidsoppgavene er like i hele menneskeheten, og at kolleger fra alle verdensdeler kan utveksle detaljert kunnskap som alle kan forstå uten hensyn til hvor du kommer fra.
Ulikhetene i odontologien kommer først frem om bruk av den kunnskapen i yrkesutøvelsen medfører. Her er der store endringer på banen, både i Norge og andre land.
Det var en tid da tannlegene oppfattet sine arbeidsoppgaver som veldefinerte til reparasjon av tenner, ekstraksjon av tenner med og uten erstatning med nye, og behandling av tannkjøttsykdom og tannregulering, kom det store endringer på 70-tallet med introduksjon av forebyggende behandling ved fluor og hygieneopplæring og redusert sukkerbruk. Konsekvensen av dette var etablering av en ny personellgruppe, nemlig tannpleiere, og også dramatisk fall av kariestilfeller i hele befolkningen, særlig hos barn.
Etableringen av den offentlige tannhelsetjenesten kom primært som svar på myndighetens ansvar for tannsykdom hos barn, og tjenesten viste seg å være en karrierevei for mange tannleger som ikke ville etablere og drive egen tannlegepraksis. Disse fikk etablert et ordinært ansettelsesforhold med arbeidsgiver som også sørget for avtaler for pensjon og etterutdanning.
Private tannleger, som er og alltid var i stort flertall, valgte drive sine egne virksomheter og måtte dermed ta ansvar for sine egne arbeidsforhold som pensjon, etterutdanning og videreutdanning der det var ønskelig.
Felles for begge grupper var at der ikke var etablert noen form for karriereutvikling en vei videre. Var du tannlege, så var det det du ble.
Riktignok var der tilbud til tannleger bosatt i nærheten av utdannelsesinstitusjoner i Oslo og Bergen i form av spesialistutdanning i kirurgi, kjeveortopedi og senere andre spesialiteter. For de med akademiske interesser var der ingen åpenbar vei til karriere.
Utdanningen reflekterte på mange vis disse forhold. Pensum og opplæring av tannlegestudenter ble gjort på egne institusjoner tilnærmet isolert fra øvrig medisinfaglig utdanning, mere vanlig i utlandet, og var tidlig rettet mot tekniske oppgaver med sikte på god manuell øvelse i oppgavene i munnen på pasienter. For oss som kom til landet med utenlands utdannelse, var det påfallende å observere den utpreget tekniske retningen på opplæringen som kontrast på som syntes være på bekostning av det teoretiske.
Idag er forholdene endret seg, og tannlegeutdannelsene er forsøkt normalisert i hele EU/EØS området. Dette betyr at alle kandidater i alle medlemsland kan få godkjent sin utdannelse i alle 27 medlemsland. Fremdeles har hvert land anledning til å kreve mindre tilleggskurs som forutsetning for godkjenning, som for eksempel kjennskap til språk til bruk i pasientbehandlingen, men grunninnholdet i pensum og eksamensvilkår er samordnet.
Det betyr selvsagt ikke at alle tannlegene har lik kompetanse uansett hvor de er utdannet. Dette gjelder både innenlands og utenlands. Mine erfaringer, fra et relativt stort utvalg av unge og eldre, tannleger i denne er at ingen lærersteder peker seg ut i noen spesiell retning, men at det er personlige egenskaper og faglige ambisjoner som reflekterer deres evne til å utvikle dyktighet på alle plan i klinisk arbeide.
I Norge finnes det en egen forskrift til lov om opplæring om hvilke disipliner ulike helseaktører skal lære. Slik også for tannleger;
Forskrift om nasjonal retningslinje for tannlegeutdanning – Lovdata
Kapittel 3. Læringsutbytte for kompetanseområdet sikker og effektiv odontologisk klinisk praksis
§ 7.Sikker og effektiv odontologisk klinisk praksis – Kunnskap
Kandidaten
a. har avansert kunnskap om krav til pasientsikkerhet, innbefattet infeksjonsforebygging, strålevern, personvern og informasjonssikkerhet
b. har avansert kunnskap om infeksjonskontroll, inkludert smittevern og sterilisering, desinfeksjon og rengjøring i et klinisk arbeidsmiljø
c. har bred kunnskap om, lovverk, forskrifter og retningslinjer relatert til helse, miljø og sikkerhet
d. kjenner til prinsipper for ledelse og organisering av et tannhelseteam, samt til drift av odontologisk klinisk praksis.
Forskriften er nokså ny, 2017, slik at det er naturlig at ikke alle er kjent med myndighetenes læringsmål og det kan vel forventes av også lærerstedene må endre sitt pensuminnhold. Personlig synes jeg at tiden er inne for å forlenge studiet til 6 år hvor det gis mer plass til fag som utstyrer tannlegekandidatene med kompetanse i humanistiske fag som psykologi, samfunnsfag og lignende som kan bidra til bedre anvendelse av sin kliniske kompetanse i en litt større sammenheng. Dette kunne også bidra til at tannleger som ville avslutte sin kliniske virksomhet hadde grunnleggende kompetanse til bruk i andre yrkesretninger
Det er viktig at alle tannleger har en forståelse for som ligger i grunnen for all klinisk virksomhet, altså tar pasienter i “kur” som det heter.
Lov om helsepersonell m.v. (helsepersonelloven)
https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/§4
Sier om leger og tannlegers virksomhet:
§ 4. Forsvarlighet
Helsepersonell skal utføre sitt arbeid i samsvar med de krav til faglig forsvarlighet og omsorgsfull hjelp som kan forventes ut fra helsepersonellets kvalifikasjoner, arbeidets karakter og situasjonen for øvrig.
Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Helsepersonell har plikt til å delta i arbeid med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5.
Ved samarbeid med annet helsepersonell, skal legen og tannlegen ta beslutninger i henholdsvis medisinske og odontologiske spørsmål som gjelder undersøkelse og behandling av den enkelte pasient.
Ordlyden i denne loven styrer alle tannlegers virksomhet og peker hen til at det faktisk er hver og en av oss som må ta stilling til om vi oppfyller lovens bokstav og intensjon. Det er altså ikke nok å ha bestått eksamen, men alle har hver sin plikt til å forsikre seg at de har nødvendig kompetanse til å gjennomføre de inngrep pasienten trenger i sin behandling.
Kunnskap er ferskvare og det er et veldig personlig spørsmål om og når ens egen kompetanse er tilstrekkelig til å innfri lovens krav.
Dette har jeg også erfart blant mange av mine kolleger gjennom årene. Bortsett fra de enkleste kliniske oppgaver kan det synes som om at egentlig mangler de fleste nyuteksaminerte tannleger klinisk øvelse i de fleste disipliner, og etter min mening burde ikke autorisasjon utferdiges før minst ett års klinisk trening med bistand av erfaren tannlege.
Den Norske Tannlegeforeningen har sammen med lokalforeningene i en årrekke organisert og gjennomført TSE kurs med søkelys på ulike kliniske fag, men bortsett fra teoretisk faglig oppdatering kan en vel neppe påstå at deltakerne har hatt særlig klinisk utbytte. Hver og en tannlege har måttet “trene” selv på nye prosedyrer og selv vurdere om han/hun er tilstrekkelig dyktig.
Tannlegene i Norge har alltid måtte tegne ansvarsforsikring til bruk ved situasjoner hvor behandling har vært mislykket eller hvor pasienten har blitt skadet i løpet av behandlingen. Ansvarsforsikringen var i mange år en kollektiv ordning gjennom tannlegeforeningen. Denne forsikringen ble erstattet av en obligatorisk statlig forsikringsordning, Norsk pasientskadeerstatning, NPE i 2009 https://www.tannlegetidende.no/journal/2011/15/dntt-459863/Forsikringsmuligheter. Erstatningskravene til NPE for tannbehandling har økt nesten eksponentielt siden etableringen https://www.npe.no/no/Om-NPE/aktuelt/stor-okning-i-erstatningskrav-etter-tannbehandling/ Uten å trekke entydige konklusjoner kan det nok tenkes at der er en sammenheng mellom en stagnert utdanning, et lavt krav til manuell trening og utilstrekkelig etterutdanning av tannleger i Norge.
Jeg vil i neste blogg, blogg 3 i serien, diskutere hvordan jeg oppfatter myndighetenes og tannlegeforeningens håndtering av tannlegenes karrierevei.
