Hva vil regjeringen med tannhelsereformen?
Tannhelsetjenesten er kommet til et viktig veiskille. Beslutninger som nå tatt vil bli avgjørende for private tannlegers virksomhet i overskuelig fremtid.
En ny finansieringsordning for pasienter med store behandlingsbehov kunne blitt gjort mye mer kostnadseffektivt enn forslaget fra regjeringen.
Det er tegn som tyder på at regjeringen, med sine budsjettkamerater, egentlig har andre intensjoner enn å gjøre tannbehandling billigere og tilgjengelig for all. Som sedvanlig i norsk helsepolitikk ser budsjettkameratene for seg en tjeneste med med mer offentlig styring, flere ansatte i administrative oppgaver og kontroll på hele tannhelsemarkedet.
Alt dette har vært prøvd før.
Reformer som har til hovedhensikt å tilpasse en reformert tannhelsetjeneste en udatert politisk modell fra 70-tallet, er både urasjonelt og kostbart. Det er pasientene som taper på dette, ikke den oppblåste administrasjon som resulterer av regjeringens forslag.
Omfattende lovendringer blir nødvendig, men regjeringen ikke på noen måte har vunnet frem med argumentet om at direkte refusjoner over statsbudsjettet forbundet til ulike behandlingprosedyrer hadde løst problemene med kostnader og tilgang til behandling.
Mitt forslag ville være:
Kombinert med fortsatt bruk av Helfo fôr ivaretakelse av pasienter med spesielle behov ville gitt ønsket resultat med minimalt byråkrati.
Samtidig ville pasientenes rett til fritt tannlegevalg beholdes og dagens tannklinikker vil forsette dagens ansvar for fag, økonomi og drift.
Myndighetenes kontrollfunksjon ville være ivaretatt ved å gjennomføring av et godt KPR. Register, Helfo kontroll og fysisk stikkprøvekontroll.
Problemstillingen vedrørende behandling av barnas kjeveortopedi kan kanskje være det eneste som kan vurderes overført til fylkene med hensyn til organisasjon og behandling siden de prioriterte gruppene allerede hører hjemme der.
Dette er regjeringens forslag og som de ønsker tilsvar til:
Hovedforslaget til regjeringen er å beholde fylkeskommunen som ansvarlig for tannhelsetjenesten, men gi den en sentral rolle i organisering, finansiering og avtaler med private behandlere.
Høringsnotatet skiller mellom alternativer som er vurdert, og løsningen departementet foreslår.
1. Hvem skal administrere tannhelsetjenesten?
Fire alternativer vurderes i kapittel 13 og oppsummeres i punkt 17.2:
Alternativ
Departementets vurdering
Fortsatt fylkeskommunalt ansvar
Anbefales nå. Bygger på eksisterende klinikker, kompetanse og samarbeid med kommunene.
Overføring til kommunene
Vurdert, men anbefales ikke.
Samlet overføring til staten
Et reelt alternativ på lengre sikt, men anbefales ikke nå. Departementet foretrekker i så fall eksisterende regionale helseforetak fremfor nye, separate tannhelseforetak.
Delt ansvar mellom kommunene og staten
Vurdert, men ikke valgt.
Se side 129–130 og 164–165.
2. Hvordan skal private tannleger inngå?
Fylkeskommunen skal kunne velge mellom:
- Å levere behandling i egne klinikker.
- Å kjøpe behandling fra private gjennom anbud og avtaler.
- Å etablere fritt tannhelsevalg, der pasienten kan velge blant private tannleger og tannpleiere som inngår i ordningen.
Fritt tannlegevalg foreslås altså ikke som en ubetinget nasjonal rettighet. Etter modellen bestemmer fylkeskommunen hvilken ordning den vil bruke. Pasienten kan fortsette hos sin private tannlege dersom tannlegen inngår nødvendig avtale med fylkeskommunen. Punkt 17.4, side 165.
3. Hvilke administrative oppgaver følger med?
Notatet peker konkret på behov for å styrke fylkeskommunenes kompetanse innen innkjøp og anskaffelsesregelverk. Fylkeskommunene kan samarbeide om:
- Forhandlinger og innkjøpsprosesser.
- Prising og geografiske tilpasninger.
- Oppfølging av inngåtte avtaler.
- Felles innkjøpsfaglige miljøer.
Dette omtales på side 130.
4. Hvordan skal finansieringen administreres?
Departementet foretrekker statlige rammetilskudd til fylkeskommunene kombinert med pasientbetaling, fremfor en statlig finansieringsmodell med aktivitetsrefusjoner. Dagens Helfo-ordning foreslås i hovedsak videreført inntil videre, med enkelte unntak, men skal gradvis fases ut etter hvert som nye aldersgrupper får rettigheter i den fylkeskommunale ordningen. Punkt 17.3 og 17.9, side 165 og 168.
For privat praksis er den sentrale konsekvensen dermed en mulig gradvis overgang fra Helfo-refusjon til behandling på avtale med fylkeskommunen. Notatet angir hovedmodellen, men disse avsnittene gir ikke en ferdig detaljbeskrivelse av rutiner for fakturering, oppgjør og avtaleoppfølging.
Kilde: Høringsnotatet, særlig kapittel 13 og 17.
