I denne bloggen, som vil følges opp med relaterte tema fremover, vil jeg omtale tannlegenes endrede arbeidsvilkår i løpet av de siste 10 år.

Dannelse av ulike samarbeidsformer har blitt stadig vanligere for tannleger både i privat og offentlig virksomhet. Også tilbudet av spesialisttjenester er endret seg fra den tid det var vanlig å henvise til en tannlegespesialist som drev sin egen virksomhet i en mindre privatklinikk hvor driften og utstyret var primært rettet mot den spesialiteten det gjaldt. Større virksomheter med mange stoler og flere ansatte var som regel forbehold kjeveortopediske praksiser hvor behandlingsseansene var korte når den planlagte behandlingen først var igangsatt. Øvrige spesialister som periodontister, kirurger, endodontister, protetikere og pedodontister drev, og noen driver enda, allmennpraksis på egen pasientportefølje som et supplement. (Grytten 2017)

https://www.tannlegetidende.no/journal/2017/3/d2e101/De_private_spesialistene_i_tannhelsetjenesten_-har_de_nok%C3%A5_gj%C3%B8re

Endringene i tannlegenes virksomhet vil har vært et produkt av en rask endring i digital og mekanisk teknologi samt endring i søkermassen til studiet, kanskje mest pga inntog av stor andel kvinner.

Inntog av ny teknologi har på mange måter permanent endret tannlegefaget. Det er utviklet nye håndinstrumenter til nesten alle prosedyrer som har gjort behandlinger i alle fagets grener mye enklere, tryggere og med høyere kvalitet: I endodontien har vi fått pålitelige mekaniske håndstykker og filer, kjemiske hjelpemidler til visualisering og utvidelse av rotkanaler, digitale røntgen i både 2d og 3d og mikroskop. Tilsvarende finner vi protetikk med skannere, virtuelle modeller, bildeprogrammer, billige permanente materialer og gode kommunikasjonsfasiliteter mot tannteknikere rundt om i hele verden.

Jeg kan fortsette, men det er ikke mitt hovedpoeng:

Det er derimot det at denne endringen teknologien har medført nye store logistiske og økonomiske belastninger som krever kunnskap kandidatene ikke utstyres med fra sine studier med det resultat at tannleger med ambisjon om å henge med i denne utviklingen ikke har et valg om å sitte alene på en klinikk, som før.

Det begynte med at ambisiøse og kreative tannleger dannet kontorfellesskap hvor deling av resepsjon, steril ol. ble vanlig. Begrensingen lå i at pasientporteføljen ville man ikke dele, og gjerne heller ikke hjelpepersonell. Det var heller ikke uvanlig at hver tannlege hadde sitt eget materiallager i sitt eget avlåste skap, og ferier og fridager ble ikke koordinert i felleskapet. Alt tannlegene likte å holde kortene tett til brystet og ha full kontroll over sin pasientportefølje er en annen historie, men endingene i utviklingen ble akselerert med en plutselig spredning av bruk av digitale journalsystem og trygderefusjoner.

Tannlegene har altså blitt nødt til å endre sin virksomhetsform og med påfylling av yngre kolleger, mange ofte fra andre land, har den tidligere virksomhetsform stadig blitt mer uaktuell og åpnet opp for større klinikksammenslutninger, nå også som nasjonale klinikknettverk eid av utenlandske kapitalinvestorer med store markedsføringskrefter og investeringsevne i moderne teknologi. (Oris dental, Odontia, Colosseum, Oral Care etc)

En annen årsak til endring av tannlegenes yrkeshverdag tilegner jeg rekrutteringen av studenter. Som medlem av den «gamle» generasjon tannleger, ser jeg at ambisjonene hos de nye tannlegene er endret.

Yngre tannleger slett ikke vil jobbe alene og at de verdsetter et nært samarbeide med erfarne kolleger.

Leger og tannleger har alltid blitt rekruttert fra samme populasjonsbase med hensyn til interesse i helsefag. Jeg tror det kan hevdes at prospektive økonomiske forholdt og ønske om autonomi har vært vesentlige for yrkesvalg. Disse forhold har hatt betydning for persongalleriet i faget. Også høye akademiske krav og sosial status har fungert som lokkemiddel. Imidlertid ser vi endringer. Personlig har jeg i min tannlegekarriere engasjert 40 til 50 tannleger over tilsvarende mange år og tendensen er at yngre tannleger slett ikke vil jobbe alene og at de verdsetter et nært samarbeide med erfarne kolleger og deler gjerne sin utrygghet. Dette både med hensyn til støtte og hjelp ved pasientbehandling, men også med ønske om å lære mer og fortere enn de kan alene. Det er også mitt inntrykk at utenomfaglige hensyn er nedtrappet. Det er også vesentlig at disse tannlegene heller ikke ønsker å ta den risikoen det er i å drive egen virksomhet alene og at muligheten til å konsentrere seg om fag alene er attraktivt.

Mer om tannlegenes endrede arbeidsvilkår vil jeg komme tilbake til i annen blogg.