I 4o år har jeg nå hatt tannlegestolen som fokus rundt min arbeidsplass. Det har vært en lærerik reise når jeg endelig forsto hva yrket egentlig dreide seg om. Som alle unge kollegaer gikk jeg til oppgaven som student med iver og forventning og etter lange år og mange eksamener kom jeg ut i andre enden som ferdig tannlege med «license to drill».

Det tok ikke lang tid før jeg oppdaget at mitt liv som student og akademiker snart endte i et forfinet håndverk hvor arbeidet jeg gjorde snart ble rutiner og de mest utfordrende oppgavene på jobben var de studiene aldri hadde forberedt oss på.

Økonomi, arbeidsgiveransvar, lederfunksjoner, psykologi og pedagogikk var det ikke mye om på studiet og som mange andre kollegaer,  famlet jeg meg videre i en verden jeg var lite forberedt på.

Det tok ikke lang tid før jeg kom til den konklusjonen at jeg sannsynligvis hadde valgt feil studieretning og at jeg  heller skulle ha begynt på ingeniør studiet i Trondheim .

Jeg var ikke alene om en slik erkjennelse. Mange var de tannlegene som bestemte seg for å søke nye studier eller begynne handel i dentalbransjen.

Imidlertid besluttet jeg tannlegestudiet bare ville være bortkastet om jeg gjorde slik og det var nok mitt nordnorske lynne som beordret skomakeren å bli med sin lest.

Neste tanke var da å finne ut av hvor ville en slik vei  føre meg.

Da jeg konkluderte med at det var akademia jeg savnet og jeg samtidig var politisk interessert, og det var jo alle på 70 tallet, så jeg for meg at en teoretisk påbyggingsutdannelse måtte være tingen og jeg søkte meg til UK hvor der fantes masterprogram i samfunnsmedisin og odontologi. Tanken var at dersom Norge hadde behov for fagfolk med utvidet kunnskap om sykdomsutbredelse, leveranser av helsetjenester og evne til å formidle dette i tannhelsetjenesten ville jeg neppe gå arbeidsledig i fremtiden om jeg skulle gå trett av praktisk arbeide som tannlege på akkordbetaling.

 Dette var på den tiden sykehusdriften i Norge alle var ledet av en respektert overlege på sykehusene uten noen form for formell leder eller administrativ kompetanse. Den tiden anså man at en flik lege kunne sikkert styre et sykehus også.

Mange år har gått og denne innledningen viser hvor rett og feil jeg har hatt.

Hverdagen som tannlege har ikke endret seg, men rammene rundt oss er totalt endret.

Riktignok ser vi at de administrative oppgavene i tannhelsetjenesten har økt voldsomt de siste årene, men denne utviklingen er på ingen måte styrt av fagfolk. I den offentlige tannhelsetjenesten har leveransen av tjenestene nesten ikke vært styrt av kunnskap, men politiske slagord, sterke fagforeninger og totalt manglende krav til produktivitet. Regelen har vært bygging av flotte klinikker , ansettelse av administrativt personell og mange frustrerte tannleger som håpefullt lar seg engasjere i et yrke de har strevd seg til, men som fratar de elementære tannlegeoppgaver som de senere ikke tør gjenoppta i mangel av klinisk trening. Og med hvilken hensikt? Den vellykkede norske tannhelsemodellen?

I privat sektor hvor de fleste jobber, har leveransen av tjenestene vært relativt uforandret gjennom alle mine år i virksomhet med det unntak at utstyr og kliniske muligheter har gitt oppdaterte tannleger muligheter til nye kliniske utfordringer.

Og her har jeg tatt feil.

Stortingets beslutning om å bevilge mer penger til prioriterte grupper voksne pasienter har resultert i en voldsom vekst i trygdeutbetalinger til disse pasientene. Dette begynte med at tannlegen skrev ut trygdelapper som pasientene fikk refundert på det lokale trygdekontoret og dreide det seg om kostbar behandling måtte forhåndsgodkjenning gis av rådgivende tannleger ansatt av trygdeetaten.

I 2016 ble det utbetalt 2 milliarder kroner til dette formålet, mot 8 i Sverige. Ved omorganiseringen til NAV ble HELFO etablert som forvalter av økonomiske tjenester og siden har man også pålagt alle tannleger å opprette kontrakter med direkte oppgjør for slike pasienter.

Det er helsedirektoratet som har det administrative ansvaret og utformer forskrifter og rundskriv som endres hvert år. Og her er elefanten i rommet:

Utformingen av rundskrivene er av en så slett kvalitet at de alene er ansvarlig for at store grupper pasienter ikke får sine trygderettigheter. HD med Helfo har på dette grunnlaget bygget opp en vegg av ansiktsløse byråkrater med tilfeldig odontologisk og juridisk fagkunnskap som skal råde og kontrollere om tannlegene mot et regelverk de selv ikke forstår de faglige konsekvenser av.

Tannlegene sitter med den økonomiske risiko og opptil to år etter pasientbehandlingen er avsluttet og betalingen gjennomført kan Helfo kreve tilbakebetaling av refusjonsbeløpet. Dette gjøres ved hjelp av stikkprøver hvor uenighet om dokumentasjonskrav og faktisk faglig kunnskap avgjør om tannlegen får beholde pengene for behandling tidligere gjort.

Dette har vesentlige konsekvenser for alle involverte parter.

Jeg vil komme tilbake til det i en annen blogg.

God helg