Norsk tannhelsepolitikk bør ikke først og fremst handle om å bygge ut én sektor eller innføre stadig nye aldersbestemte støtteordninger. Vi bør bruke den samlede kapasiteten i offentlig og privat tannhelsetjeneste som én ressurs og styre penger, personell og kompetanse dit behovet er størst.

Norge bruker allerede betydelige offentlige midler på tannhelse. Likevel diskuteres fremtidens tannhelsetjeneste ofte som om hovedproblemet først og fremst er hvor mye mer staten skal betale.

Jeg mener spørsmålet bør stilles annerledes:

Hvordan kan vi bruke de pengene, tannlegene, klinikkene og den kompetansen vi allerede har, slik at befolkningen får best mulig tannhelse – til riktig pris og på riktig geografisk sted?

Det krever at vi ser den private og den offentlige tannhelsetjenesten i sammenheng.

Helfo bruker allerede milliarder på tannbehandling

I 2024 utgjorde utgiftene til «tannlegehjelp» – altså Helfos refusjoner til tannbehandling – omkring 2,7 milliarder kroner. Dette tilsvarte rundt 5,9 prosent av Helfos samlede utbetalinger til helsetjenester.

For 2025 ble budsjettet økt til omkring 3,04 milliarder kroner.

Fra 2022 til 2023 økte utbetalingene med 6,9 prosent, mens den budsjetterte økningen var 2,1 prosent. Refusjonene ble utbetalt gjennom 5 943 behandlere og omfattet omkring 800 000 pasienter.

En betydelig del av mottakerne var unge pasienter, blant annet innen kjeveortopedisk behandling.

Til sammenligning var Helfo-utbetalingene i 2019 omkring 2,176 milliarder kroner og involverte 4 551 behandlere.

Antallet behandlere som benytter refusjonsordningene for sine pasienter har altså økt betydelig på få år.

Det viser også hvor tett det offentlige finansieringssystemet allerede er vevd inn i den private tannhelsetjenesten.

Den offentlige tannhelsetjenesten koster også milliarder

Hele den offentlige tannhelsetjenesten kostet omkring 4,74 milliarder kroner i 2024.

Tjenesten behandlet rundt 1,45 millioner unike pasienter. Regnet svært enkelt tilsvarer dette omkring 3 270 kroner per pasient, før man tar hensyn til blant annet den offentlige tannhelsetjenestens egne Helfo-refusjoner og forskjeller i behandlingens omfang.

Tallene kan naturligvis ikke sammenlignes direkte. Helfo finansierer bestemte sykdommer, tilstander og behandlinger, mens den offentlige tannhelsetjenesten har et bredere lovpålagt ansvar.

Men tallene viser størrelsesordenen:

Vi bruker allerede store offentlige ressurser på tannhelse gjennom flere parallelle finansieringskanaler.

Derfor bør diskusjonen ikke bare handle om hvor mye mer penger som skal bevilges.

Den bør handle om hvordan de samlede ressursene brukes.

Fordeles Helfo-støtten til dem som trenger den mest?

Dagens refusjonssystem bygger i hovedsak på bestemte diagnoser og stønadspunkter.

Det betyr at retten til offentlig støtte ofte avgjøres av hvilken diagnose eller behandling pasienten omfattes av – ikke nødvendigvis av hvor stor økonomisk belastning behandlingen utgjør for den enkelte.

Dette kan føre til at betydelige offentlige refusjoner tilfaller pasientgrupper som selv kunne vært i stand til å betale hele eller store deler av tannlegeregningen.

Samtidig finnes mennesker med store tannhelseproblemer og svak økonomi som faller utenfor ordningene.

Dermed oppstår et grunnleggende spørsmål:

Skal offentlig støtte først og fremst følge diagnose, alder og etablerte refusjonspunkter – eller bør behandlingsbehov, sykdomsbelastning og betalingsevne få større betydning?

Dette spørsmålet blir særlig viktig dersom målet er å redusere sosial ulikhet i tannhelse.

Vi vet heller ikke nok om hvilke tiltak som virker

Problemet er ikke nytt.

I Blankennutvalgets arbeid ble det blant annet påpekt at kunnskapen om den friske voksne befolkningens tannhelse var mangelfull, og at det også var utilstrekkelig kunnskap om effekten av forebyggende tiltak.

Utvalget fremhevet at manglende kunnskap om effekten av tiltak gjør gode prioriteringsbeslutninger vanskeligere.

Dette burde være et viktig utgangspunkt for en ny tannhelsereform.

Før man bruker flere milliarder kroner på nye ordninger, bør man i større grad vite:

• hvem som faktisk har størst behov,
• hvilke tiltak som gir størst helsegevinst,
• hvilke tiltak som forebygger fremtidig sykdom,
• og hvor pengene gir størst effekt.

Det er vanskelig å drive god helsepolitikk dersom man først bestemmer hvem som skal få støtte og deretter spør hva effekten blir.

Aldersgrenser er et dårlig mål på behandlingsbehov

De senere årene er det innført subsidiert tannbehandling for stadig større grupper unge voksne.

At unge mennesker får tilgang til nødvendig tannbehandling, er positivt.

Men alder alene sier lite om behandlingsbehov og enda mindre om betalingsevne.

En frisk 25-åring i fast arbeid kan ha langt mindre behov for offentlig støtte enn en 55-åring med alvorlig tannsykdom, lav inntekt og omfattende behandlingsbehov.

Hvis formålet er sosial utjevning og bedre tannhelse, virker det lite presist å bruke fødselsdato som ett av de viktigste fordelingskriteriene.

Jeg mener fremtidens ordninger i større grad bør bygge på behov, sykdomsrisiko og økonomisk belastning, ikke bare alder.

Vi har allerede et stort privat behandlingstilbud

En viktig del av diskusjonen blir ofte underkommunisert:

Norge har allerede en omfattende privat tannhelsetjeneste.

Den private sektoren har i stor grad vokst frem der voksne pasienter etterspør behandling. Derfor finnes private tannklinikker over store deler av landet.

Selv om kjededannelsen har økt, og større kjeder ofte samler spesialistkompetanse ved større klinikker, betyr ikke dette nødvendigvis at det ordinære private behandlingstilbudet er sterkt sentralisert.

Vi har altså allerede:

• klinikker,
• behandlingsrom,
• utstyr,
• tannleger,
• tannpleiere,
• spesialister
• og administrative systemer

fordelt over store deler av landet.

Dette er ressurser samfunnet bør betrakte som en del av den samlede tannhelsekapasiteten.

Tannleger er forskjellige – og det er en styrke

Tannlegestanden er heller ikke en homogen gruppe.

Tannleger har ulike faglige interesser, kompetanseområder og ambisjoner.

Noen ønsker å arbeide med kompliserte kasus, spesialistbehandling eller fagutvikling. Andre ønsker først og fremst å drive god allmennpraksis og gi stabil tannbehandling til sin pasientportefølje.

Det siste er ikke mindre viktig.

Tvert imot er den vanlige allmennpraktiserende tannlegen en helt sentral del av tannhelsetjenesten.

En fremtidig organisering bør derfor ikke forutsette at alle tannleger skal gjøre det samme. Den bør utnytte ulik kompetanse og ulike interesser bedre.

Offentlig og privat tannhelsetjeneste bør ses som én samlet ressurs

Her ligger etter mitt syn nøkkelen.

Visjonen om best mulig tannhelse og et godt behandlingstilbud til hele befolkningen kan vanskelig realiseres dersom offentlig og privat tannhelsetjeneste fortsetter å bli behandlet som to nesten adskilte systemer.

Vi bør i stedet spørre hvordan vi kan få bedre flyt av:

penger, pasienter, personell, kompetanse og behandlingskapasitet mellom sektorene.

Det betyr ikke at privat og offentlig tannhelsetjeneste skal bli det samme.

Det betyr at myndighetene bør kunne kjøpe eller stimulere frem behandling der kapasiteten allerede finnes.

Dersom en privat klinikk i et område har ledig kapasitet, hvorfor skal samfunnet nødvendigvis bygge opp en parallell offentlig kapasitet for å behandle en pasientgruppe staten ønsker å subsidiere?

Og dersom den offentlige tannhelsetjenesten har særskilt kompetanse eller kapasitet et annet sted, bør heller ikke organisatoriske grenser stå i veien for at ressursene brukes fornuftig.

Insentivene må styre kapasiteten dit den trengs

En slik modell vil naturligvis være organisatorisk krevende.

Ikke alle aktører vil nødvendigvis ønske å delta.

Men det er nettopp derfor økonomiske og faglige insentiver er viktige.

Hvis myndighetene ønsker mer tannlegekapasitet i et geografisk område eller til bestemte pasientgrupper, bør finansieringen kunne innrettes slik at det blir attraktivt å levere nettopp disse tjenestene.

Det er langt mer fleksibelt enn å forsøke å detaljstyre hvor tannleger skal arbeide eller å bygge opp ny offentlig kapasitet overalt.

Med gode avtaler og riktige insentiver mener jeg det burde være mulig å utnytte den samlede tannhelsekapasiteten betydelig bedre.

Tannlegeforeningen bør være med på å utforme modellen

Den norske tannlegeforening kunne etter mitt syn spille en viktig rolle i dette arbeidet.

Foreningen representerer en stor del av profesjonen og kjenner både de faglige og praktiske utfordringene.

I stedet for at organiseringen bare blir et spørsmål mellom departement, direktorater og fylkeskommuner, burde profesjonen trekkes aktivt inn i utviklingen av modeller for samarbeid mellom privat og offentlig sektor.

Det må være mulig å finne løsninger som samtidig ivaretar:

• pasientenes behov,
• faglig kvalitet,
• geografisk tilgjengelighet,
• tannlegenes faglige selvstendighet,
• og kontroll med offentlige utgifter.

Hovedproblemet er ikke nødvendigvis mangel på penger

Det brukes allerede milliarder gjennom Helfo.

Det brukes milliarder gjennom fylkeskommunene.

Vi har tusenvis av behandlere og et stort antall private og offentlige klinikker.

Likevel diskuteres tannhelsepolitikken ofte som om løsningen først og fremst er å tilføre enda mer penger til én bestemt del av systemet.

Jeg tror dette er feil utgangspunkt.

Før vi bygger ut nye strukturer, bør vi sørge for at de strukturene vi allerede har brukes bedre.

En bedre tannhelsetjeneste trenger ikke først og fremst flere skillelinjer mellom offentlig og privat.

Den trenger bedre samhandling.

En tannhelsereform bør begynne med behovet

En fremtidig reform bør etter mitt syn starte med pasienten, ikke med organisasjonskartet.

Først bør vi spørre:

Hvem trenger hjelp?

Deretter:

Hva slags behandling trenger de?

Hvor finnes kompetansen og kapasiteten?

Og til slutt:

Hvordan finansierer vi behandlingen på den mest hensiktsmessige måten?

Ikke omvendt.

Dersom vi klarer dette, kan det være mulig å tilby bedre tannhelsetjenester til flere mennesker, til en bedre pris og på riktig geografisk sted.

Det bør være målet.

Ikke mest mulig offentlig eller mest mulig privat tannhelsetjeneste – men best mulig tannhelse for befolkningen ved å bruke hele den norske tannhelsetjenesten som én samlet ressurs.