Hovedstyrets initiativ til dette skal berømmes og rapporten kommer svært beleilig siden regjeringen har varslet en gjennomgang av bruken av offentlige midler i tannhelsearbeid Norge.

Oslo Economics, https://osloeconomics.no/, har på oppdrag fra Den Norske tannlegeforening, NTF, utearbeidet en rapport med navnet:

Arbeidet har vært gjennomført i perioden 2021-2023.

Hovedstyrets initiativ til dette skal berømmes og rapporten kommer svært beleilig siden regjeringen har varslet en gjennomgang av bruken av offentlige midler i tannhelsearbeid Norge.

Som forberedelse til dette, oppnevnte Helse- og Omsorgsdepartementet et Tannhelseutvalg med den hensikt å gjennomgå helhetlig organisering og prioritering av offentlige midler i leveranse av tannhelsetjenester i Norge. https://nettsteder.regjeringen.no/tannhelseutvalget/mandat/

Oslo Economics gjør en gjennomgang av dagens tannhelseleveranse, og bruker forbilledlig begrepet oralhelse fremfor tannhelse og viser sådan at de har forstått at tannlegens kompetansenivå ikke bare omfatter reparasjon av tenner. I sin rapport har også Oslo Economics enkelt beskrevet forholdene i vår naboland.

Det konkluderes med at det offentlige økonomiske engasjement til oralhelsearbeide er lavest i Norge med 28%, Sverige med 43%, Finland 63%. For Danmark fremkommer ingen opplysninger på samme måte. I Norge er brøkens nevner anslått til 18 milliarder med 13.5 milliarder i pasientenes egenandel. Det har aldri vært gjort forsøk på å utforske hvor stor omsetningen er i den private tannhelsesektoren, men SSBs anslag på 13,5 milliarder er sannsynligvis svært lavt. Beløpet skal nok helle være nærmere 20 milliarder noe som gjør den offentlige andel av finansieringen av disse tjenesten enda lavere.

Imidlertid fastslås det i rapporten at andel av populasjonen som har et udekket behandlingsbehov i alle disse naboland er rimelig temmelig likt og ligger på rundt 10-15% de ti siste årene.

Oslo Economics konkluderer med at dette viser en vellykket tannhelsepolitikk i alle de nordiske landene, selv med ulikt økonomiske engasjement fra myndighetene sine.

Problemet er imidlertid at populasjonen som ikke får tilfredsstilt sitt behandlingsbehov er de nederst på den sosioøkonomiske stigen. Det er også de som har de største og mest kostbare behandlingsbehovet og som derfor også har desidert dårligst munnhelse.

Imidlertid kan man fortsette i å spekulere om disse pasientenes behandlingsbehov etter sosioøkonomiske modeller noe vi har holdt på i Norge med i 30-40 år. Der har vært laget NOU-er, SSB rapporter etc., men bortsett fra «Trøndelagundersøkelsen»

har der faktisk ikke vært gjort noe forsøk på å kartlegge denne pasientgruppen faktiske kliniske behov og heller ikke hva behandlingen vil koste. Utviklingen har også teknisk endret seg så fort og så dramatisk at ingen myndighetsperson har noen realistisk forståelse av kostnaden av å gi denne pasientgruppen en behandling vi kan være bekjent av.

I Norge har vi heller ikke gjennomgått hva slags krav til behandlingsresultat vi stiller for denne gruppen.

Helsedirektoratet i samarbeide med NTF har i sin tid laget en «God klinisk praksis i tannhelsetjenesten»

til bruk ved behandlingsplanlegging og kostnadsvurdering ved søknad om sosial støtte til tannbehandling. Den er utdatert, og vi tannleger mangler nå egentlig en gjennomgang av hva slags tannlegebehandling skal vi tilby denne gruppen pasienter som enten finansieres gjennom kommunenes sosialbudsjett eller gjennom Trygdelovgivning.

Enkelt sagt: Skal de som myndighetene betaler for ha likeverdig behandling med våre andre pasienter, eller skal deres behandling være dårligere og/eller være mindre avansert?

Dette spørsmålet kan ikke overlates til tannlegene som nå.

Denne pasientgruppen presenterer også med et klinisk bilde som tidvis er svært komplisert og krever spesiell kompetanse i form av erfaring eller utdannelse for å diagnostisere og behandle.

Hvordan skal det håndteres?

Regjeringens Tannhelseutvalg skal levere en innstilling sommeren 2024. Her sies det: https://nettsteder.regjeringen.no/tannhelseutvalget

“Utvalget skal foreta en helhetlig gjennomgang av tannhelsetjenesten*, herunder organisering, finansiering og lovverket inkludert regulering og rettigheter. Prinsippene for prioritering i den samlede helse- og omsorgstjenesten, nytte, ressurs og alvorlighet, slik de er beskrevet i Meld. St. 38 (2020 – 2021) skal legges til grunn for gjennomgangen og for vurderinger og forslag.”

*Leser bør merke seg at forfatteren av gitte for utvalget oppgave sannsynligvis mener samlet landsomfattende tannhelseleveranse, privat og offentlig, DOT.

I utvalget, som er oppnevnt av regjeringen sitter følgende personer.

Medlem av utvalget:

https://www.regjeringen.no/no/dep/hod/org/styrer-rad-og-utvalg/tannhelseutvalget/id2924084/

1. Evy-Anni Evensen (leder), bl.a. tidligere fylkesrådmann i Telemark fylkeskommune, nå pensjonist, Halden
2. Farshad Alamdari, overtannlege ved Innlandet fylkeskommune, Trysil
3. Lena Bendiksen, professor ved UiT Norges arktiske universitet, Tromsø
4. Ellen Berggreen, professor ved Universitetet i Bergen og forskningsleder ved Tannhelsetjenesten kompetansesenter Vestland, Bergen
5. Kurt Richard Brekke, professor ved NHH Norges handelshøyskole, Bergen
6. Eli Feiring, professor ved Universitetet i Oslo, Oslo
7. Gry Jakhelln, fagansvarlig i Norsk Tannpleierforening, Færder
8. Kari Kjendalen, pensjonist, Oslo
9. Pernille Lysaker, fylkestannhelsesjef i Rogaland fylkeskommune, Stavanger
10. Heming Olsen-Bergem, president i Den norske tannlegeforening, Asker
11. Kristian Onarheim, ass. fagdirektør i Helse Midt-Norge, Trondheim
12. Kurt Rønning, nestleder i yrkesseksjonen helse og sosial i Fagforbundet, Indre Fosen
13. Per Tovmo, professor ved NTNU Norges teknisk-naturvitenskapelige universitet, Trondheim

Utvalget fremstår for meg “merkantilakademisk” overlesset. Jeg er ikke i tvil om at de alle er i stand til å sette seg inn i den litteraturen som vil gi dem et bilde av dagens situasjon i den offentlige og private tannhelsetjenesten. Oslo economics har beskrevet vår leveranse av tannhelsetjenester i Norge som «stort sett vellykket». Liten tvil om at Tannhelseutvalget vil komme til samme konklusjon.

Imidlertid er det poeng å notere seg at også utvelgelsen av utvalgene er en “politisk” handling selv om det er byråkratiet som gjennomfører denne. Den faglige sammensetningen av regjeringens tannhelseutvalg bærer preg av at departementet ikke er helt inneforstått med at dersom poenget med utredningen er å finne frem til forslag om hvordan finansiere behandling for den voksne populasjonen med dårligst tannhelse burde utvalget ha inkludert tannlege med slik erfaring. Det har man ikke.

Er ikke de øvrige utvalgsmedlemmene lydhør til de som kjenner pasientgruppen, er der lite å tjene på omlegging av bruken av offentlige midler til tannbehandling.

Stine Hesstvedt på ARENA Senter for europaforskning ved UiO sier det slik i Appolon, forskermagasinet for forskere ved UIO: https://www.apollon.uio.no/artikler/2020/4_nou.html

“– Utredningsutvalgene arbeider på vegne av en politisk valgt regjering og derfor er det kanskje ikke så rart at noen mener at enkelte utredninger kan være politisk overstyrt, sier

Selv studerer hun nettopp hvordan norske regjeringer benytter seg av offentlige utredningsutvalg og i hvilken grad det ligger politiske vurderinger bak når mandater formuleres, utvalgsmedlemmer velges ut og sekretariater settes sammen.”

“– Sekretariatet (til utvalgene) jobber, i motsetning til vanlige utvalgsmedlemmer, på fulltid. I intervjuene våre kommer det fram at sekretariatet kan ha svært sterke meninger.”

Imidlertid er utvalget slik sammensatt at der er liten kompetanse på den pasientgruppen primært fokus burde omfatte:

Pasienter som ikke ser seg råd til å gå til tannlegen og /eller er redd for både behandlingen og regningen.

Hvor mye sykdom skal behandles, til hvilken standard skal behandlingen skje og hvor mye skal den koste?

Oslo economics har følgende å si om dette tema og jeg kan bare gi min helhjertede tilslutning:

«For å sikre god innretning av tannhelsetjenester er det behov for økt kunnskap. God prioritering krever for eksempel kunnskap om effekten av ulike tiltak for befolkningens helse og ressursbruk. Det er både behov for å samle inn mer informasjon på en systematisk måte og å sammenstille og analysere data fra ulike kilder. Som trukket frem i Blankholmutvalgets utredning er det lite kunnskap om effekten av enkelte forebyggende tiltak i tannhelsetjenesten, og fylkestannlegenes arbeidsutvalg peker på at det særlig er mangel på kunnskap om den voksne befolkningens tannhelse.»

Et ekstra spørsmål NTF bør forholde seg til, er hvor omfattende vil medlemmene akseptere reguleringer av sin arbeidsplass og oppgaver i lys av at myndighetenes tilskudd til oralhelsebehandling i Norge bare utgjør 28%, og knapt det, av faktiske kostnader, inklusive utgifter til den offentlige tannhelse tjenesten? (DOT)

Vil tannhelseutvalget forstå at «pisken» myndighetene har til å gjennomføre tiltak er rimelig tynnslitt?

Alle tall og referanser er hentet fra rapporten fra rapporten som er laget på oppdrag fra Den Norske tannlegeforening.