Bruk av tannimplantater som erstatning for tapte tenner har vi holdt på med siden professor Per Ingvar Brånemark på slutten av 1950-tallet gjorde sin oppdagelse om at ben kunne integrere med titan ved det fenomen vi i dag kaller «osseointegrasjon» (https://www.branemark.se/)

Den første pasienten han behandlet var Gøsta Larsson i Gøteborg i 1965 som døde i 2006 med tannimplantatene på plass.

Oppfinnelsen har vært en milepel i etableringen av behandling av små og store tanntap over hele verden med tilsvarende utvikling av mange ulike implantatsystemer, alle bygget på Brånemarks oppfinnelse i 1965.

En fin gjennomgang av den historiske utviklingen kan du lese her: https://doi.org/10.1177/20501684241283098

Den allmenne bruken av tannimplantater skjøt fart på slutten av 1980-tallet og er i dag en utbredt, trygg og veldokumentert behandlingsform for tannløshet over hele kloden. Det sies det er mer enn 100 ulike implantatsystemer på det internasjonale markedet, i Norge har jeg talt opp minst 10.

I Norge har også erstatning av tanntap ved hjelp av osseointergrerte implantater i kjevene også blitt vanlig.

Denne realitet og den teknologiske utvikling til tross, møter norske tannlegekandidater lite kunnskap om temaet på fakultetene. Etter å ha gjennomgått fakultetenes kliniske lister til minstekrav, fremgår det at «om der er tilgang til kasus», skal studentene ha produsert en-1, implantatfiksert krone.

De kliniske arbeidskravene jeg har fått tilsendt (Oslo og Tromsø), gir grunn til å spørre om studentene får tilstrekkelig praktisk erfaring med implantatbehandling. Kravene alene gir imidlertid ikke en fullstendig oversikt over undervisningen.

Jeg synes det er mangelfullt at en velprøvd moderne klinisk disiplin som implantologi ikke fremsnakkes mer ved norske fakulteter, og at det fremdeles produseres 3 ledds broer for å erstatte tapte tenner i fremre- og sidesegmenter i begge kjever. ( Formidlet gjennom samtale med renommerte tanntekniske laboratorier).

Jeg er redd for at det er mange tannleger som ikke har reflektert om hvorfor det har blitt slik i Norge, og jeg synes det er trist at unge nye tannleger ikke lærer hele den kliniske odontologiske verktøykassen på norske fakultet.

Årsakene til miseren er flere:

Utvikling av norsk odontologi, som i tidligere tider hadde et godt internasjonalt rykte, har de siste ca. 20 årene gjennomgått en endring i retning av større grad av formell spesialisering og myndighetsstyring. Aktører i denne sammenheng har vært Helsedirektoratet, Helfo, de odontologiske fakultetene i Oslo, Bergen og Tromsø og Den Norske tannlegeforening. Alle har de bidratt til å umyndiggjøre allmenntannlegens virkeområde ved å innskrenke det profesjonelle skjønn tannlegene er forventet å utøve. Ikke ved å fjerne allmenntannlegens formelle yrkesstatus, det kan de ikke fordi den er beskyttet av EU og internasjonale avtaler. Ved å koble vesentlige kliniske oppgaver til fakultetenes utdanningsoppdrag og finansiering, samt ulikhet ved trygdefinansiering koblet til spesialiteter godkjent av NTF og Helsedirektoratet. NTF har i tillegg også valgt å opprette egne spesialistforeninger eksklusive til øvrig medlemsmasse.

Der foreligger ingen dokumentert gevinst for våre pasienter som følge av disse tiltakene som har blitt gjennomført i løpet av de siste 20 år. Bare en rekke kostbare utredninger og NOUer med synsing av en rekke kloke personer, alle med det de felles at de ikke har hatt skoene på. Fremdeles når ikke vårt behandlingsapparat de voksne med dårligst tannhelse.

Hele utviklingen ser ut til å være drevet frem av en slags ideologisk fundert helsepolitikk i likhet ved Rødt og SVs bevillinger til Fylkeskommunene til fordel for en målgruppe som har landets beste tannhelse.

Hvis vi løfter blikket over landegrensene ser vi at andre land, vi like å sammenligne oss med, har valgt annerledes.

Der finnes noen kliniske disipliner, jeg tror der er kollegial enighet om, er så spesielle og fjernt fra allmenntannleges normale virkeområde, at det er nødvendig med fordypning på et nivå bare fakultetene kan tilby. Kjeveortopedi og kjevekirurgi er kanskje slike?

På en annen side er det synd at «systemet» ikke oppmuntrer allmenntannleger til å håndtere kliniske oppgaver som periodonti, radiologi, implantologi og protetikk til et nivå som de fleste pasienter rundt i landet ville være tjent med. Alle godkjente tannleger er i sin fulle rett til å utføre slike behandlinger forutsatt at de har tilegnet seg nødvendig utstyr og kompetanse. I deler av landet hvor der er god tilgang på spesialister resulterer det i at allmenntannlegene sender bort pasientene samtidig som de gir fra seg spennende arbeidsoppgaver

Dette ikke til forkleinelse for de avanserte og kompliserte oppgaver særlig erfarne tannleger må ta seg av.

Alle er de pålagt å følge Helsepersonelloven og NTFs Etisk regler:

• 2-3 Henvise når det er nødvendig (https://tannlegeforeningen.no/fag-og-politikk/etikk/ntfs-etiske-regler.html)

Krever undersøkelser eller behandling kunnskap eller metoder som tannlegen ikke innehar eller behersker, skal det innhentes bistand eller henvises videre der dette er nødvendig og mulig. Gjør tannlegen funn som kan ha betydning for pasientens generelle helse, skal tannlegen informere pasienten om dette og bidra til at pasienten får nødvendig helsehjelp.

• 4 Lov om Helsepersonell (https://lovdata.no/lov/1999-07-02-64/§4)

Helsepersonell skal innrette seg etter sine faglige kvalifikasjoner, og skal innhente bistand eller henvise pasienter videre der dette er nødvendig og mulig. Dersom pasientens behov tilsier det, skal yrkesutøvelsen skje ved samarbeid og samhandling med annet kvalifisert personell. Helsepersonell har plikt til å delta i arbeid med individuell plan når en pasient eller bruker har rett til slik plan etter pasient- og brukerrettighetsloven § 2-5.

Tannleger har alltid vært avhengig av å tilegne seg klinisk øvelse, opplæring i all slags utstyr og hjelpemidler og søke ny og oppdatert kunnskap. Forståelsen av det alvorlige ansvar det er å påta seg sykdomsbehandling av pasienter sitter dypt i ryggmargen (ta pasienter i kur). Tannleger i generasjoner har vist seg å ivareta det ansvaret.

Det har vist seg at dette har resultert i en stor bredde av kolleger som har valgt ulike grader, fordypning og engasjement ofte drevet frem av oppvåkning av interesse og nysgjerrighet for ulike kliniske og akademiske fagretninger.

Jeg har tidligere skrevet om hvordan dagens refusjonssystem har forårsaket skjevheter i tilbud og behandling av voksne pasienter med ulike grader av tanntap. Vi vet heller ikke omfanget av implantatbehandling i den private tannhelsetjenesten hvor pasientene betaler alt selv.

Imidlertid har jeg hentet ut data fra HELFO som viser at det er de private klinikkene som gjennomfører brorparten av offentlig finansiert kirurgisk implantologi. I perioden 2022 til 2025 satte mellom 180 til 200 private tannleger og 20-23 offentlige ca 9.500-10.000 implantater. Kostnadene for disse var ca. 80-100 mill kroner. Takstene omfatter421,422,424 og 514. Utgifter til protetikk er ikke medtatt.

Totalt antall implantater satt HELFO
2022		2023		2024		2025
privat	offentlig	privat	offentlig	privat	offentlig	privat	offentlig
9621	367	9171	439	9 461 kr	402	9670	322

 

Mine vurderinger av disse tallene blir vesentlig forringet av at vi ikke har tilgang til tall om omfanget av denne behandlingen finansiert av pasientene selv?

Det er vel også sannsynlig at dersom allmenntannlegene hadde adgang til å gjennomføre slik behandling med refusjon fra HELFO hadde fordelingen av trygdemidler vært bedre fordelt på hele landets voksne befolkning? Det er ingen indikasjon eller dokumentasjon på at kvaliteten på tannhelseleveransen med dette hadde blitt forringet. Bare mer rettferdig.

https://tannsmeden.no/har-flere-tannlegespesialiteter-styrket-tannhelsetjenesten/

https://tannsmeden.no/brukes-helfo-milliardene-der-behovet-er-storst/

https://tannsmeden.no/tannhelsetilbud-i-norge-bruker-vi-ressursene-riktig/