Fremtidens tannleger: Utdanning og kompetansebehov
www.facebook.com/share/17Zci2EKKg/
Tiden er etter mitt syn kommet for å stille noen grunnleggende spørsmål om tannlegestudiet — og om tannlegens fremtidige plass i yrkeslivet, akademia og helsetjenesten.
I den senere tiden har det på sosiale medier vokst frem forslag om å begrense utdanningen av tannleger, blant annet ved å redusere lån- og stipendordninger for norske studenter i utlandet.
Jeg mener dette er et feilspor.
Bakgrunnen for mine synspunkter fremgår av min CV for dem som måtte være interessert. Men viktigere enn personlige meritter er det historiske og faglige perspektivet: utviklingen innen medisin, teknologi og biologisk forståelse etter krigen har fundamentalt endret hva helseutdanninger bør være.
Mange yngre tannleger kjenner kanskje ikke fullt ut den historiske utviklingen av odontologien som akademisk disiplin. I Norge ble tannlegeutdanningen lenge gjennomført ved den tidligere Tannlegehøyskolen — en institusjon som i stor grad var yrkesrettet. Først i 1959 ble den innlemmet i Universitetet i Oslo. Tannlegeutdanningen sto lenge relativt adskilt fra øvrig medisinsk utdanning.
For oss som studerte i utlandet, ofte ved gamle og tradisjonsrike universiteter med sterk integrasjon mellom odontologi og medisin, var denne koblingen langt tydeligere. Det preger også hvordan man ser på tannlegens rolle.
For det er nettopp dette som nå står på spill:
Skal tannlegen utvikles videre som en medisinsk akademisk profesjon — eller reduseres til en teknisk utøver som fyller hull og henviser stadig større deler av diagnostikk og behandling videre til spesialister?
Jeg stiller spørsmålet fordi det er dette jeg ser utvikle seg i praksis.
Overgangen fra universitet til klinisk hverdag ser i økende grad ut til å føre til “nedlæring” snarere enn videre kompetansebygging. Begrenset kirurgisk erfaring og tidlig ensidig fokus på barnetannpleie og basale kliniske oppgaver gjør at mange unge tannleger opplever usikkerhet rundt ekstraksjoner, mindre kirurgiske inngrep, helhetlig oral rehabilitering og periodontal diagnostikk.
Konsekvensen er ikke bare faglig usikkerhet — men at prosedyrer man faktisk har lært, ikke lenger praktiseres. I stedet sendes henvisningen videre.
Dette er særlig tydelig i større byer hvor spesialistmiljøene er tett etablert og lett tilgjengelige.
Hvis dette er retningen vi ønsker, er det bare å fortsette som nå. Men konsekvensen vil på sikt kunne bli at allmennpraktiserende tannlegers kompetanse svekkes, etterspørselen reduseres og yrkets økonomiske bærekraft utfordres.
Det finnes imidlertid en annen vei.
På samme måte som lege- og sykepleierutdanningen bygger på bred forståelse av biologi, fysiologi, kjemi, diagnostikk og medisin, må også fremtidens tannleger videreutvikle sin medisinske og teknologiske kompetanse.
Det holder ikke å utdanne tannleger til å utføre de samme oppgavene som for 50 år siden.
Et tydelig eksempel er utviklingen innen diagnostisk bildeteknologi.
CBCT representerer et betydelig fremskritt innen diagnostikk og behandlingsplanlegging. Likevel er regelverk, refusjonsordninger og opplæring på dette området etter mitt syn ikke tilpasset den teknologiske utviklingen. Snarere tvert imot.
Myndigheter og fagmiljøer har i praksis etablert barrierer som gjør det vanskeligere for allmennpraktiserende tannleger å ta teknologien i bruk. Samtidig er det etablert en egen spesialitet innen ansiktsradiologi — en utvikling jeg mener reiser viktige spørsmål.
Var dette virkelig nødvendig?
Kunne man i stedet ha bygget videre på eksisterende radiologisk kompetanse og tannleger med særskilt interesse og erfaring innen feltet?
Jeg frykter at noe av bakgrunnen har vært manglende tillit til tannlegers evne til å beherske ny teknologi og avansert diagnostikk.
På samme vis har behandling av pasienter med angst omgjort til en offentlig spesialoppgave, noe som det slett ikke trenger være, hvis tannlegene fikk tillatelse til selv å skolere seg i enkel psykologi med påfølgende rett til økonomisk støtte for pasientene sine.
Tannlegene rundt om i landet har et utømmelig potensial.
Samtidig er det vanskelig å overse at sterke økonomiske interesser også påvirker utviklingen. Universitetsmiljøer, myndigheter, spesialistutdanninger, større kjeder og deler av det odontologiske establishment har alle interesser knyttet til hvordan kompetanse, refusjoner og behandlingsansvar organiseres.
Ser man nærmere på finansieringen av spesialistutdanningene og utviklingen i Helfos refusjonssystemer, blir dette bildet enda tydeligere.
Diskusjonen handler derfor ikke bare om utdanningskapasitet.