Det har vært Helsedirektoratet sammen med Universitetet i Oslo og Bergen som har hatt ansvaret for dele ut godkjenning for å gjennomføre implantatprotetikk på trygdens regning. Regelverket finner du her:

For å få stønad etter folketrygdloven § 5-6 må den kirurgiske innsettingen av tannimplantat og den implantatbaserte protetiske behandlingen utføres av relevant spesialist eller av tannlege med godkjent kompetanse. De ansvarlige for gjennomføringen av behandlingen må sikre at bruker blir gitt nødvendig etterkontroll og oppfølging.

https://lovdata.no/forskrift/2014-12-16-1702/§3

Så langt så godt.

Der er ingen grunn til innsigelser mot at myndighetene og fagforeningen, Tannlegeforeningen, pålegger kolleger ekstra kompetanse nødvendig for å begi seg inn på avansert tannlegebehandling, som implantologi må sies å være.

Det som opptar meg i denne saken er at godkjenning av slik kompetanse utelukkende defineres av Helsedirektoratet sammen med fakultetene i Oslo og Bergen og omfatter bare tannlegenes tillatelse til å gjennomføre arbeide på trygdens regning, men omfatter ikke tannlegens anledning til å gjennomføre slikt arbeide etter egen vurdering av kompetanse, et regelverk som styres av Helsepersonell loven, på linje med all annen helsetjeneste leveranse.

Helsepersonelloven regulerer dette:

Det har Departementet gjort.

Problemet er at dette er en beslutning som verken har faglig eller vitenskapelig dokumentasjon. Etter min kjennskap er der er ikke gjort noen systematiske undersøkelse som påvise at kvaliteten på denne behandlingen er påvirket av hvor tannlegen har gjennomgått sin opplæring.

Det er altså ikke helsetjenestens kvalitet som er grunnlaget for at pasienter som får slik behandling gjennomført av godkjent spesialist eksklusivt mottar trygderefusjon for behandlingen.

Hva er det da?

UIB har i en årrekke hatt egen avtale om å tilby «implantatkurs» for tannleger fra hele landet etter søknad og opptak. Gjennomført kurs har gitt anledning til å behandle protetisk implantatbehandling på trygd og gitt en viktig inngang for tannleger med interesse for dette. Med beundringsverdig pågangsmot har en liten gruppe kolleger fra UIB i Bergen årevis stått ansvarlig for gjennomføring av kurset betalt av kursdeltakerne selv. Utvelgelsene av kandidatene har mildes talt vært oppfattet skyggelagt til tross for at pågangen på søkere har vært stor.

Med dagens refusjonsordninger har godkjent kurs åpnet for store faglige og økonomiske gevinster.

Det har vært en tvilsom ordning med en ujevn fordeling av trygdesubsidiert behandling rundt i et langstrakt land.

For den uinnvidde leser må det forklares at kirurgisk og protetisk implantatbehandling har vært gjennomført i stort omfang rundt i verden siden 1990-tallet. Teknologien er fra 1960-tallet. I Norge har de odontologiske lærestedene inntil de siste årene ikke hatt dette tema på sine pensumlister, ukjent av hvilken grunn.

Imidlertid er ca halvparten av alle tannlegene som praktiserer i Norge utdannet i utlandet og fra læresteder med annen praksis. Mange av disse er i dag medlemmer i Tannlegeforeningen.

Viktigere er at der har vært mangfoldige kurstilbud i implantatbehandling rundt oss i alle naboland i 20 år fra prestisjetunge organisasjoner hvor norske tannleger på eget initiativ har gjennomført. Den kompetansen har Helsedirektoratet og Tannlegeforeningen valgt ikke å benytte seg av. Slik er det ikke i våre naboland.

Hvorfor det?

Jeg har hatt det privilegium å jobbe i bransjen i 50 år og fulgt godt med.

• Der er tydelige indikasjoner på at bruken av subsidiert trygdefinansiert gjennom HELFO ikke er styrt av behandlingsbehov i den voksne befolkningen. Vi ser at pengene konsentrerer seg om de pasientene som henvises eller selv oppsøker tannlegespesialister.
• Tannlegeforeningen har en organisasjonsform som har egne spesialistavdelinger som har interesse av å beholde eksklusivitet til trygderesurser i konkurranse med allmennpraktikere.
• Tannlegeforeningen ønsker nå å være eksklusiv arrangør av kurs som gir eksklusiv tilgang til trygdemidler for kostbar behandlling.
• Finansieringen av de odontologiske fakulteter i Oslo, Bergen og Tromsø er også bundet sammen med utdanning av tannlegespesialister. Det er nokså sannsynlig at eksklusivitet til trygdepenger også påvirker deres søkerkandidater.

I anledning av at det som var kjent som “implantatkurset” ble avviklet i Bergen fikk Helsedirektoratet et praktisk problem. Hvem skulle nå levere implantatprotetikk til pasientene? I samarbeide med Tannlegeforeningen falt valget på en videreføring av det gamle systemer, nå med nye aktører. Altså eksklusivitet til opplæring, finansiering og trygderefusjon. Alle får sitt.

Liberale demokrati kan ikke være tjent med denne type praksis. Tannlegeforeningen hadde ved denne anledningen en gylden mulighet til å endre dette for fremtiden. Små tiltak kunne endre hele denne brorskapaliansen, og på vegne av hele sin medlemsmasse promotere tannlegens søk etter kompetanse for kunnskapens skyld, ikke som nå en ny dreining på skrustikken for penger, eksklusivitet og myndighetskontroll.

Trist at Tannlegeforeningen ikke ser mulighetene.